Ikke så ille mote

Dette er egentlig et innlegg skrevet som en kommentar til en artikkel som ble trykket i Bergens Tidene i januar i år, men jeg fikk aldri gjort det ferdig og sendt det inn til avisen... Jeg fant det igjen da jeg ryddet i dokumentene mine her forleden, og siden det er litt sent å sende det til Bergens Tidene nå, legger jeg det heller ut her på anneskommode.no.

Jeg leser med interesse Eirin Eikefjords kommentar «Ille til mote» I Bergens Tidene den 19/1-2015, og applauderer alle som, slik Eikefjord her gjør, tar moten på alvor og prøver å se bak den glatte fasaden som moten har fått i samfunnet og i media. Som sosiolog og blogger innenfor vintage og motehistorie savner jeg et blikk på moten som samfunns-, kunst- og kulturspeil, og ikke bare som uviktig dilldall slik den vanligvis fremstilles. Men jeg ønsker likevel å nyansere bildet noe, og komme med noen innspill til Eikefjords kommentar.

Eikefjord mener at standarden på norsk moteindustri har noe av skylden for at motejournalistikken ikke alltid holder mål, men jeg tror ikke vi finner alle årsakene her. Det er riktig som Eikejord påpeker at Haute Couture, som er det ypperste innen skreddersøm, materialer og design, ikke har gode kår i dagens mote- Norge. Men vi må ikke glemme at Norge har hatt en stor Couturier som nøt anerkjennelse internasjonalt, den norske designeren Per Spook. Han etablerte riktignok motehuset sitt i Frankrike, men samtidig har han fått mye oppmerksomhet også i hjemlandet Norge. Han er æret med blant annet utstillinger på kunstmuseer, artikler og bøker. Selv om Per Spook arbeidet utenlands og hadde bedre vilkår der, brukte han elementer fra Norge som inspirasjon og mønster i kolleksjonene sine, og satte dermed også Norge på motehistoriens kart. 

Det er nok tilfellet at Per Spook ikke ville fått like gode arbeidsvilkår om han etablerte motehuset sitt i Norge, ettersom Frankrike har en mye sterkere historisk tradisjon for klesdesign og Haute Coture. På 20, 30, 40 og 50 tallet var store deler av fransk økonomi knyttet opp til de store motehusene som Chanel og Dior, og disse fikk derfor stor oppmerksomhet, støtte og beskyttelse av myndighetene. Men Norge er ikke Frankrike, og Oslo er ikke Paris. En slik tradisjon har vi aldri hatt i Norge og det kan forklare noe av den manglende interessen for og den ikke alltid tilfredsstillende standarden på dagens norske design. 

Dessverre er interessen for og produksjon av Haute Coture synkende over hele Europa. Couturesøm var mer vanlig i tidligere tider, og var overkommelig økonomisk for flere enn det er i dag. Dette har medført at færre, også blant de store motehusene, lager Couture kolleksjoner. Yves Saint Laurent sluttet med produksjon av Haute Couture i 2002, Valentino i 2008.  

Eikefjord mener at motejournalistikken i Norge preges av lanseringsjournalistikk, og sorterer sammen med kjendisstoff og banalt sladder. Hun savner en mer akademisk innfallsvinkel på stoff om klær og mote, og jeg er helt enig. Men kan ikke mye av grunnen til denne formen for dekning av motestoff ligge i publikum selv? Publikum får den journalistikken og det fokus de fortjener og etterspør, og det er en kjensgjerning at norske forbrukere heller kjøper billig i store kvanta fremfor å satse på kvalitet når det gjelder innkjøp av klær.  Kanskje dette også gjenspeiler seg i hvor mye de ønsker å sette seg inn i moten og gå bak fasaden når de skal lese om temaet?

Og selv om man selvfølgelig helst skulle ønske at den moteinteresserte forbruker også fordypet seg i motehistorien, kan den lettbente motereportasjen ha noen fordeler. Sonia H. Vold, redaktør for MinMote i VG og nylig portrettert i Bt`s Magasinet den 17/1-15, påpeker at hennes redaksjon har satt fokus på viktige etiske tema innen klesproduksjon, som arbeidsforhold blant klesprodusentene og dyrevelferd innen klesproduksjon. Publisert på MinMote- plattformen har disse svært viktige temaene mulighet til å nå flere på forståelig og lett tilgjengelig måte, og forhåpentligvis dermed å være med på å gjøre forbrukerne mer kritiske i innkjøpene sine.

På samme måte kan motemagasinet Costume være med på å øke leserens interesse for motehistorie gjennom sine motebakgrunnreportasjer. Disse ser på forskjellige motehistoriske temaer; nå sist på Guccis ikoniske floramønster på klær og vesker, og historien bak dette vakre mønsteret som først ble lansert på 60-tallet. Artiklene er lettleste og går ikke veldig i dybden, men kan forhåpentligvis trigge noen til å ønske å oppsøke litteratur på området selv.

Akademikeres interesse for mote og motehistorie er heldigvis ikke helt fraværende. Både gamle og nye teoretikere har fordypet seg i temaet, fra tidlige Georg Simmel som blant annet skriver om mote i boken Simmel on Culture og antropologen Roland Barthes som har skrevet boken The Language of Fashion. I tillegg har den norske filosofen Lars Fr. H. Svendsen skrevet om blant annet motens mening, og forholdet mellom mote, kropp og kunst i boken Mote –et filosofisk essay utgitt i 2004.  Også boken Kleskoden – den nakne sannheten om mote er utgitt av en norsk journalist med akademisk bakgrunn, Mari Grinde Arntzen.  

Så helt svart er det heldigvis ikke, verken i den norske motebransjen eller i norsk akademias interesse for mote og moterelatert tematikk.