Nettsted om klær med sjel


mandag 21. desember 2015

Gjenbruk under juletreet


I Bergens Tidende mandag den 14. desember kan vi lese at gjenbruk er in – også under juletreet. Butikken Second Love som selger brukte klær i Bergen melder om økt handel til jul, og at kundene ønsker å være mer miljøvennlig i gaveinnkjøpene sine. Samfunnsgeografen Karl-Fredrik Tangen mener at tendensen med å handle brukte julegaver kan skyldes dårlig samvittighet for et generelt for høyt forbruk og at denne formen for julehandel kan være en fin måte å kompensere for dette på.
Å gi brukte julegaver er kanskje en ny trend, men gjenbruk av klær generelt en gammel tradisjon. Handel med brukte klær har en lang historie bak seg som denne kronikken vil belyse nærmere.

Gjenbruk av klær i historien

Det er forskjellige årsaker til at handelen med brukte klær har vært omfattende opp igjennom tidene. Dette kan være økonomiske, miljømessige, politiske og sosiale årsaker.

Når det gjelder økonomiske årsaker, finner vi en sammenheng mellom disse og det faktum at kjøp av brukte klær tidligere hadde et noe frynsete rykte. Å kjøpe brukt ble knyttet til noe enkelte måtte gjøre, fordi økonomien var for dårlig til å kjøpe nytt. Brukte klær ble forbundet med fattigdom og dårlig hygiene, og mange tok derfor avstand fra det. Disse holdningene henger fortsatt igjen noen steder, men det blir stadig mer alminnelig både å handle og bruke det som i dag gjerne kalles vintage og second hand klær. Disse betegnelsene brukes ofte om en annen, men i hovedsak kan en si at vintage er eldre brukte klær, tidligst fra 90-tallet og bakover, mens second hand er brukte klær av nyere dato.

 Moten som sosial og politisk markør

På 60-tallet fikk vi nye retninger innen moten som innebar en opposisjon til det bestående samfunnet og samfunnets verdier. Moten fungerte som en sosial eller politisk markør. Vi fikk blant annet det som kan kalles antifashion. Et utrykk for antifashion var hippiemoten, som i sitt fredselskende og samfunnsrefsende utrykk laget sin egen personlige stil gjennom utstrakt bruk av second hand, og også til en viss grad hjemmelagde klær.

Også 70-tallets mote var sterkt influert av de øvrige samfunnsendringer i dette tiåret. Det var et motsetningsfylt tiår, med økt fokus på forbruk og velstand, samtidig som enkelte grupperinger i samfunnet gjorde opprør mot nettopp dette. Gjennom husflid og gjenbruk vendte mange det nye forbrukersamfunnet ryggen. Gruppetilhørigheten ble uttrykt gjennom valg av klær.

I dag kan påkledning fremdeles være en sosial og politisk markør. Nå har den individuelle identiteten en større plass, og kan utrykkes gjennom å bruke unike vintage klær som kun finnes på bruktmarkedet. Dette gjør også brukte julegaver spesielle; de er unike og har en historie bak seg som en ikke får med på kjøpet hos kjedebutikkene. Bruk av vintage og second hand klær kan i tillegg sees som en postmoderne tendens; en søken etter stabilitet og ro i en kaotisk samtid. Vintage- og second hand klær bærer på en nostalgi og gamle minner om en svunnet tid; en måte å bringe historien inn i en rotløs nåtid.

Miljømessige årsaker til gjenbruk av klær

Som også fokusert på i artikkelen i BT 14/12-15, er det gjerne miljøaspektet som fremheves som årsak til å kjøpe brukt i dag, både til jul og ellers i året. Belastningen på miljøet som produksjonen av nye klær utgjør er et stort samfunnsproblem, som har sin bakgrunn i forbrukernes umettelige appetitt på noe nytt. Det ligger i motens natur å være i kontinuerlig forandring, noe som medfører at kundene stadig etterspør det siste nye. Dette fører igjen til at nye innkjøp har en forholdsvis kort motemessig levetid, og det blir da et poeng at klærne skal være så billige som mulig.

Flere er begynt å tenke gjenbruk av klær for å spare miljøet for belastninger. Å kjøpe brukt kan derfor også i dag sees som et politisk ståsted; som et uttrykk for en motvilje mot forhold knyttet til dagens klesproduksjon og forbruksmønster.

Handel og bruk av vintage og second hand klær har altså en lang tradisjon i samfunnet, men det var først på slutten av 80-tallet og begynnelsen på 90-tallet at også designere og stylister begynte å vise interesse for fenomenet.  I den senere tid er brukte og gamle klær blitt fullt ut akseptert innenfor moten. Spesielt trenden med å blande gammelt og nytt er blitt mer vanlig og verdsatt blant stylister og designere.

Fremtiden.

Gjenbruk av klær er uten tvil et viktig bidrag i miljøkampen. Å resirkulere gamle klær er positivt fremfor å kaste plagget. Men gjenbrukstrenden kan ha en bakside om den som resirkulerer klær stadig kjøper nytt. Det vil fremdeles produseres for mye billige klær av dårlig kvalitet så lenge den som resirkulerer fortsetter sine nyinnkjøp i samme skala.

En nøkkel kan være å pense forbrukerne inn på å kjøpe færre, men dyrere plagg av bedre kvalitet og som i tillegg er produsert under regulerte og etisk forsvarlige forhold. Det er mange grunner til å velge kvalitet når man handler klær, mye fordi at den moderne klesindustrien har en rekke skyggesider. I de siste årene har alvorlige ulykker skjedd i forbindelse med klesproduksjonen i fattige land, hvor arbeidere blir satt til å arbeide for svært dårlig lønn og under farlige forhold. Det er heller ikke uvanlig at barn står for produksjonen av disse klærne, noe som fratar dem mulighet utdanning og dermed også utsikt til et bedre liv.

Men det er vanskelig å endre forbrukernes adferd når moteindustrien er så mektig som den er, med hovedformål å tjene mye penger. Moteindustrien har en sterk interesse av at gjeldende forbruksmønster opprettholdes, og hjelpes godt av media og reklamens budskap om at den eneste gjeldende mote er denne sesongens. Om vi ser litt bakover i tid, til 20- og 30-tallets store designer Coco Chanel, var budskapet hennes et annet; Fashion passes, style remains. Tenk stil, ikke mote. Å kjøpe brukt til jul, både gaver til andre og festklær til seg selv, er en fin måte å nærme seg dette på. Og om en heller vil gi bort eller pynte seg med noe nytt, kjøp kvalitet som varer. Da kan det i fremtiden havne i en lekker liten gjenbruksbutikk, og kanskje til og med en gang under et nytt juletre til glede for nye mottakere.

Vintage øredobber fra Dior


onsdag 8. april 2015

Ikke så ille mote


Dette er egentlig et innlegg skrevet som en kommentar til en artikkel som ble trykket i Bergens Tidene i januar i år, men jeg fikk aldri gjort det ferdig og sendt det inn til avisen... Jeg fant det igjen da jeg ryddet i dokumentene mine her forleden, og siden det er litt sent å sende det til Bergens Tidene nå, legger jeg det heller ut her på anneskommode.no.


Jeg leser med interesse Eirin Eikefjords kommentar «Ille til mote» I Bergens Tidene den 19/1-2015, og applauderer alle som, slik Eikefjord her gjør, tar moten på alvor og prøver å se bak den glatte fasaden som moten har fått i samfunnet og i media. Som sosiolog og blogger innenfor vintage og motehistorie savner jeg et blikk på moten som samfunns-, kunst- og kulturspeil, og ikke bare som uviktig dilldall slik den vanligvis fremstilles. Men jeg ønsker likevel å nyansere bildet noe, og komme med noen innspill til Eikefjords kommentar.

Eikefjord mener at standarden på norsk moteindustri har noe av skylden for at motejournalistikken ikke alltid holder mål, men jeg tror ikke vi finner alle årsakene her. Det er riktig som Eikejord påpeker at Haute Couture, som er det ypperste innen skreddersøm, materialer og design, ikke har gode kår i dagens mote- Norge. Men vi må ikke glemme at Norge har hatt en stor Couturier som nøt anerkjennelse internasjonalt, den norske designeren Per Spook. Han etablerte riktignok motehuset sitt i Frankrike, men samtidig har han fått mye oppmerksomhet også i hjemlandet Norge. Han er æret med blant annet utstillinger på kunstmuseer, artikler og bøker. Selv om Per Spook arbeidet utenlands og hadde bedre vilkår der, brukte han elementer fra Norge som inspirasjon og mønster i kolleksjonene sine, og satte dermed også Norge på motehistoriens kart. 

Det er nok tilfellet at Per Spook ikke ville fått like gode arbeidsvilkår om han etablerte motehuset sitt i Norge, ettersom Frankrike har en mye sterkere historisk tradisjon for klesdesign og Haute Coture. På 20, 30, 40 og 50 tallet var store deler av fransk økonomi knyttet opp til de store motehusene som Chanel og Dior, og disse fikk derfor stor oppmerksomhet, støtte og beskyttelse av myndighetene. Men Norge er ikke Frankrike, og Oslo er ikke Paris. En slik tradisjon har vi aldri hatt i Norge og det kan forklare noe av den manglende interessen for og den ikke alltid tilfredsstillende standarden på dagens norske design. 

Dessverre er interessen for og produksjon av Haute Coture synkende over hele Europa. Couturesøm var mer vanlig i tidligere tider, og var overkommelig økonomisk for flere enn det er i dag. Dette har medført at færre, også blant de store motehusene, lager Couture kolleksjoner. Yves Saint Laurent sluttet med produksjon av Haute Couture i 2002, Valentino i 2008.  

Eikefjord mener at motejournalistikken i Norge preges av lanseringsjournalistikk, og sorterer sammen med kjendisstoff og banalt sladder. Hun savner en mer akademisk innfallsvinkel på stoff om klær og mote, og jeg er helt enig. Men kan ikke mye av grunnen til denne formen for dekning av motestoff ligge i publikum selv? Publikum får den journalistikken og det fokus de fortjener og etterspør, og det er en kjensgjerning at norske forbrukere heller kjøper billig i store kvanta fremfor å satse på kvalitet når det gjelder innkjøp av klær.  Kanskje dette også gjenspeiler seg i hvor mye de ønsker å sette seg inn i moten og gå bak fasaden når de skal lese om temaet?

Og selv om man selvfølgelig helst skulle ønske at den moteinteresserte forbruker også fordypet seg i motehistorien, kan den lettbente motereportasjen ha noen fordeler. Sonia H. Vold, redaktør for MinMote i VG og nylig portrettert i Bt`s Magasinet den 17/1-15, påpeker at hennes redaksjon har satt fokus på viktige etiske tema innen klesproduksjon, som arbeidsforhold blant klesprodusentene og dyrevelferd innen klesproduksjon. Publisert på MinMote- plattformen har disse svært viktige temaene mulighet til å nå flere på forståelig og lett tilgjengelig måte, og forhåpentligvis dermed å være med på å gjøre forbrukerne mer kritiske i innkjøpene sine.

På samme måte kan motemagasinet Costume være med på å øke leserens interesse for motehistorie gjennom sine motebakgrunnreportasjer. Disse ser på forskjellige motehistoriske temaer; nå sist på Guccis ikoniske floramønster på klær og vesker, og historien bak dette vakre mønsteret som først ble lansert på 60-tallet. Artiklene er lettleste og går ikke veldig i dybden, men kan forhåpentligvis trigge noen til å ønske å oppsøke litteratur på området selv.

Akademikeres interesse for mote og motehistorie er heldigvis ikke helt fraværende. Både gamle og nye teoretikere har fordypet seg i temaet, fra tidlige Georg Simmel som blant annet skriver om mote i boken Simmel on Culture og antropologen Roland Barthes som har skrevet boken The Language of Fashion. I tillegg har den norske filosofen Lars Fr. H. Svendsen skrevet om blant annet motens mening, og forholdet mellom mote, kropp og kunst i boken Mote –et filosofisk essay utgitt i 2004.  Også boken Kleskoden – den nakne sannheten om mote er utgitt av en norsk journalist med akademisk bakgrunn, Mari Grinde Arntzen.  

Så helt svart er det heldigvis ikke, verken i den norske motebransjen eller i norsk akademias interesse for mote og moterelatert tematikk. 


 













mandag 23. mars 2015

Vintagetur til London

Selfridges - for anledningen lyssatt i rosa (Valentines Day)


Vi bodde på Radison Blue Edwardian Vanderbilt Hotel Kensington - her er resepsjonen med verdens fineste lysekrone


Clerkenwell Vintage Fashion Fair

Dagens fangst; 20-talls veske og 40-talls vintage bluse

V&A Museum

Christian Dior

Schiaparelli på V&A Museum
Vi opplevde masse på tre dager i London; to vintageelskere må selvsagt både på vintagemesse og museum med mote-og tekstilavdeling. I tillegg til Selfridges og Harrods...En super tur!