Nettsted om klær med sjel


fredag 11. oktober 2013

mandag 24. juni 2013

Vestlig overforbruk og kronprinsessens vesker


Dette innlegget ble publisert som kronikk på bt.no den 23/6-2013. Det er en nyskrevet og oppdatert versjon av innlegget Kronprinsessens vesker som tidligere har lagt ute på anneskommode.com


Vestens høye forbruk av billige klær produsert i lavkostland er et tema for debatt som gjentatte ganger har blusset opp denne våren. Temaet er svært aktuelt i forbindelse med de mange tragiske ulykkene som har vært i tekstilindustrien i lavkostland i de siste årene. Jeg har lyst å sette denne debatten i sammenheng med en annen debatt som med jevne mellomrom dukker opp i media; diskusjonen om kronprinsesse Mette-Marits eksklusive smak og dyre vesker.


Kronprinsessens valg av kvalitetsklær og tilbehør har i flere sammenhenger blitt satt opp mot hennes engasjement for sosiale forhold som hiv/aidsproblematikken og utfordringer knyttet til fattigdom. Blant annet har den danske forfatteren Jens Høvsgaards bok Det koster et kongerige og den norske sosiologen Hedvig Skonhoft Johannesens pamflett Nasjonal klassereise. Mette-Marit og politikkens abdikasjon tatt opp disse problemstillingene. Som sosiolog med stor interesse for vintage og motehistorie, finner jeg disse debattene svært interessante, og ser en sammenheng mellom årsakene til norske forbrukeres sterke fokus på at klær skal være billige og debatten om luksusforbruk; i denne kronikken eksemplifisert ved kronprinsessens mye omtalte vesker. 

Både Høvsgaard og Skonhoft Johannessen mener at kombinasjonen designplagg og samfunnsengasjement er svært dårlig, og at disse områdene nærmest ikke lar seg forene. Også den norske statsviteren Carl-Erik Grimstad har uttalt seg i denne sammenheng, og sier til Aftenposten at Mette-Marit ikke forstår at det er problematisk å kjempe for fattiges rettigheter og samtidig gå med en veske som er verdt fire årslønner i India (Aftenposten nett 09/4-13). 

Dette synet på moteinteresse kontra samfunnsengasjement er nok ikke Carl-Erik Grimstad alene om. Mote, klær og vesker forbindes ofte med tanketomhet, jåleri og unødvendig fjas, og det kan være en av grunnene til at det ansees som for uviktig til å bruke mye penger på det. Sett i sammenheng med de alvorlige ulykkene som i den senere tiden har vært i forbindelse med tekstilproduksjonen i fattige land hadde det vært betydelig mer problematisk om kronprinsessen iførte seg billige klær fra kjedebutikker sydd av fattige, gjerne barn, nettopp i India eller i andre lavkostland med ekstremt dårlige arbeidsforhold. Dette er en vesentlig større utfordring for mennesker i fattige land, enn at den norske kronprinsessen velger dyre vesker produsert under skikkelige forhold. 

Forfatteren Mari Grinde Arntzen har nylig utgitt boken Kleskoden. Den nakne sannheten om mote hvor hun blant annet tar opp synet på moten som uvesentlig. Hun mener at det er viktig å se forbi moten som noe overfladisk, og heller se på hvilken sentral plass valg av klær har i de fleste menneskers liv. Tar man denne utfordringen og fordyper seg i motehistorien, ser man nettopp at mote er så mye mer enn stadig skiftende tendenser, rosabloggere og fotballfruer. Opp igjennom historien kan store samfunnsmessige endringer speiles i den til enhver tid gjeldende moten. Vi har blant annet Coco Chanels praktiske og frigjørende klesstil på 20- og 30- tallet som kan sees i sammenheng med den gryende kvinnekampen som pågikk i disse årene. Chanel ville ha kvinnene ut av korsetter og stramme, begrensende plagg og inn i bukser og kjoler med løsere snitt for å gi økt bevegelsesfrihet og dermed et friere liv, hvor arbeid utenfor hjemmet ble en mulighet også for kvinner. 

For å komme tilbake til eksempelet kronprinsessen og hennes vesker er Mette-Marits valg av klær og tilbehør også riktig sett i et miljø- og gjenbruksperspektiv og burde være til inspirasjon for mange av oss, om enn på et noe lavere prisnivå. Klassiske plagg og vesker går ikke av moten og kan brukes nærmest i et helt livsløp. Større investeringer, som de mye omtalte Hermès- og Pradaveskene kan gå i arv, og holder seg også godt i pris på vintagemarkedet. De kan selges igjen, også etter mange år på grunn av sitt tidløse design og gode kvalitet, og mange oppnår en høyere pris enn da de var nye. 

At kvinner i vestlige land heller prioriterer mange billige kjøp og stadig fornying av garderoben fremfor å prioritere få, klassiske kvalitetsklær, er en forholdsvis gammel problemstilling. I biografien Dior by Dior. The Autobiography of Christian Dior skriver Christian Dior om hvordan han på en reise til Amerika i 1947 undres over amerikanske kvinners tendens til å sette kvantitet over kvalitet. Han skriver at mens en amerikansk kvinne kjøper tre rimelige kjoler på en gang, vil en fransk kvinne bruke tid og velge kun èn kvalitetskjole, og i tillegg ende opp langt mer elegant enn kvinnen som tenker antall fremfor kvalitet. Kanskje couturieren fra 40- og 50- tallet fremdeles har noe å lære oss vestlige kvinner om våre prioriteringer?

Det er heller ikke så mange som er bevisst på at haute couture klesdesign kan sammenlignes med kunst. Designere i store motehus jobber i stor grad på samme måte som kunstnere med utforsking av materialer og design. Dette er det større fokus på i andre land som for eksempel Frankrike, hvor den norske designeren Per Spook har fått en større anerkjennelse som kunstner enn han noen gang har fått i Norge. Og ser man opp igjennom årene på klesdesign, ser man at mange av de store designerne hentet inspirasjon fra den gjeldende kunstepoke. Et eksempel her kan være den italienske designeren Elsa Schiaparelli, som på 20- og 30-tallet sterkt lot seg inspirere av Picasso og Dalì i sine kreasjoner. Store kunstmuseer verden over har også stilt ut klær av historisk viktige designere, med den anerkjennelsen det gir klesdesign som kunstart. 

Det er altså mange gode grunner til å bli en bevisst forbruker når det gjelder klær og tilbehør, og til å tenke slike kjøp som investeringer og ikke som et ”bruk og kast” forhold. Vi har jevnt over mye penger her i landet, og svært mange av oss kan godt prioritere færre men dyrere plagg av god kvalitet. I Norge er det gjerne slik at det kan brukes store summer på andre ting som sportsutstyr, fine biler og dyre sykler uten at dette sees på som jåleri og fjas. Det kan altså synes som om det er lov og bruke mye penger i Norge, bare det ikke er på klær og vesker. Tenker vi annerledes om dette i fremtiden, og har arbeidsforholdene i Bangladesh, Kina og andre lavkostland i bakhodet før vi drar kortet på en billig kjedebutikk neste gang, vil både arbeidere innenfor tekstilindustrien og miljøet tjene på det. Og ikke minst er gleden over å unne seg et vakkert kvalitetsplagg svært mye høyere enn gleden over en pose billige klær som kastes etter kort tid, enten ødelagte av vask eller med prislappen på.